Kutt utslippene, ikke utviklingen

Faktaboks

Norge har forpliktet seg sammen med EU til å kutte 40 % av våre utslipp innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Regjeringens planlagte mål er minst 45% utslippskutt i ikke-kvotepliktige utslipp (altså utslipp fra transport, landbruk, oppvarming i bygg, avfall og bruk av fluorholdige gasser) sammenlignet med 2005-nivå. I EUs kvotepliktige sektor (landbasert industri, offshoreanlegg og luftfart) er målet 43 % reduksjon i utslipp innen 2030.

Produksjon av olje og gass står for 27 % av det totale, norske utslippet av klimagasser i 2018. Dette skyldes i hovedsak at man har gassanlegg på plattformene som produserer elektrisk energi som man trenger til å pumpe opp, prosessere og frakte olje og gass, samt til produksjon av varme. Økt elektrifisering av plattformer m.v. vil kunne bidra til reduserte utslipp. Av de 23 % av utslippene som øvrig industri stod for i 2018 er utvinning av metaller den største delen. Med ny teknologi har utslippene i industrien gått ned med 39 % siden 1990. Videre kommer veitrafikken med 17 %, annen transport med 13 % og jordbruk med 8 % av de totale utslippene i Norge.

Norge er en del av EUs kvotesystem. EU vil spille en avgjørende rolle for å løse klimautfordringen. I dag er EU den største samlingen store økonomier som forplikter seg til omfattende klimakutt over lang tid. Systemet fungerer slik at et visst antall kvoter fordeles på hvert land. Man kan slippe ut ett tonn CO2-ekvivalent per kvote. Disse kvotene koster penger, og for hvert år som går blir det færre kvoter tilgjengelig. Det vil bety at prisen for utslippene sannsynligvis øker, i takt med at de rimeligste tiltakene for å kutte utslipp gjennomføres.

Kvotesystemet omfatter blant annet kull- og gasskraftverk, store industribedrifter og petroleumsvirksomhet. Disse utgjør totalt over 11 000 virksomheter som står for litt under halvparten av EU sine samlede utslipp. Transport, jordbruk, bygg og avfall er ikke en del av kvotesystemet, men nasjonene må kutte sine utslipp i tråd med EUs innsatsfordeling. Denne fordelingen er et system hvor EUs samlede FN-forpliktelse fordeles ut på medlemslandene, inklusive Norge og Island.

Vi skal kutte utslippene – ikke utviklingen

Klimautfordringene er blant vår tids viktigste politiske spørsmål, og må gjennomsyre alle deler av Høyres politikk. Klimapolitikken er også forankret i FNs bærekraftmål. 

Nettopp det at klimaspørsmålet er omfattende og må løses på mange plan, gjør at den samlede innsatsen mot klimagassutslipp kan bli uoversiktlig.  

Derfor må vi ha mer klimadebatt, vedtatt politikk må utfordres i lys av ny kunnskap og ny politikk må utvikles. Slik øker vi kunnskapen og oppmerksomheten om klimapolitikken.

Grunn til optimisme

Målet for utslippsreduksjon er svært ambisiøst, og det er en formidabel oppgave. Men i motsetning til mange andre land i Europa har Norge klart å bryte sammenhengen mellom økonomisk vekst og tilsvarende vekst i utslippene. 

Det gir grunn til optimisme. Som en stor hav-nasjon har også Norge tatt på oss et viktig internasjonalt lederskap i arbeidet med å løfte kampen for renere hav.

Forsterket innsats

Opptrapping av CO2-avgiften, og avgiftslettelsene på elbiler, er sterke virkemidler rettet mot transportsektoren for å kutte utslipp. Vi har likevel et mål om at alle nye personbiler og lette varebiler skal være nullutslippskjøretøy i 2025, og nye tyngre varebiler utslippsfrie i 2030.

Det vil kreve forsterket innsats. Samtidig må vi erkjenne at ulike løsninger kan være nødvendig for ulike deler av samfunnet. Det er for eksempel enklere å la bilen stå i en by med god kollektivtransport enn det er på steder uten.

Diskusjonspunkter:

  • Kan eksisterende og planlagt fremtidig avgiftspolitikk for transportnæringen og for persontrafikken bety for store forskjeller i rammebetingelser mellom by og distrikt? Og i så fall, hvilke løsninger kan vi se for oss på det dilemmaet?
  • Bruk av avgifter i klimapolitikken er det mest effektive, men kan ramme skjevt i befolkningen. Hvordan kan vi innrette avgifter, eller alternativ virkemiddelbruk slik at de med svakere økonomi ikke opplever at det er de som må bære de tyngste byrdene for at Norge skal nå klimamålene?
progkomled
Norge er en energinasjon, også innen ren fornybar energi. I over 100 år har vi temmet fossefall, og de kloke hodene som i dag brukes innen olje og gass brukes også til utvikling av store vindparker til havs.

Faktiske kutt i globale utslipp foran symbolpolitikk uten virkning

Klimagasser kjenner ingen landegrenser. Derfor har Norge vært en pådriver for Paris-avtalen, og vi har knyttet norsk klimapolitikk tettere opp til EUs rammeverk for å kutte utslipp. Selv om vi skal nå våre mål her hjemme, er det viktig at også den teknologien vi utvikler nasjonalt for å kutte våre utslipp kommer resten av verden til gode. Det er svært viktig at vi faktisk kutter utslipp, ikke bare flytter den til andre steder av verden, noe en forringelse av norsk konkurranseevne og symbolpolitikk vil føre til.

Norge er en energinasjon

En styrt avvikling av norsk oljenæringen vil være det fremste eksempelet på en slik politikk. Norge er en energinasjon, også innen ren fornybar energi. 

I over 100 år har vi temmet fossefall, og de kloke hodene som i dag brukes innen olje og gass brukes også til utvikling av store vindparker til havs.  

Selv om husholdningene i all hovedsak forsynes av fornybar vannkraft, viser tall fra NVE at om lag halvparten av den totale energibruken i Norge kommer fra fossile kilder. Dette kommer, ifølge Statnett, for eksempel gjennom bruk av fossilt drivstoff (bensin, diesel), og gass i industrien.

Energikilder

Teknisk og økonomisk er elektrifisering for å kutte klimagassutslipp enklere å gjennomføre enn tidligere. Den teknologiske utviklingen har også ført til bedre batterier, som gjør det mulig å elektrifisere raskere, og i stor skala, særlig innenfor deler av transportsektoren.

Selv om vi per i dag har et kraftoverskudd, vil en helelektrifisering av det norske samfunnet kreve mer kraft enn vi produserer i dag. Vi kan velge om vi skal produsere den strømmen selv, eller om den skal importeres. Norskekysten har nok av vind, og vindkraft på land er en fornybar ressurs som nå har blitt økonomisk lønnsom uten subsidier.

Produksjon av ren vindkraft er dessuten mulig å eksportere til Europa, hvor det kan bidra til å erstatte fossile energikilder og bli en inntekt for nasjonen. På sikt er det i Norges interesse å eksportere ren kraft til kontinentet. Så lenge vi er tilknyttet EUs felles system for utslipp har alle deltakerlandene de samme forutsetninger. 

Hvis ikke vi bidrar til at utslippene går ned i Europa, vil det drive kvoteprisene oppover, noe som igjen vil gå utover vår egen petroleumsvirksomhet og industri. Bygging av både vindkraft på land og kraftkabler til Europa har likevel vært blant de mest kontroversielle politiske sakene det siste året. Lokalt naturvern har kommet i konflikt med global klimapolitikk.

Diskusjonspunkt:  

  • Gitt at vi trenger ytterligere utbygging av ren kraft for å bytte ut fossile energikilder i Norge, hvordan kan dette gjøres på en måte som tar hensyn til miljø og har lokal forankring?

Oljepolitikk for en grønn fremtid

Høyre vil ha en petroleumspolitikk med forutsigbare rammevilkår. Men i en omskiftelig verden må man stille spørsmål om det mest forutsigbare er å ikke gjøre noen endringer, eller om det er å gjøre små endringer for å sikre en bærekraftig utvikling.

Dette kan være å stille nye krav til elektrifisering, verne sårbare områder fra petroleumsvirksomhet, vri dagens rammebetingelser i en grønnere retning eller vektlegge utvikling av klimateknologi sterkere enn i dag. Slike vurderinger må kunne diskuteres, i dialog med næringen selv.  

Norsk gass løsningen for å fase ut kull  

Vi vet at norsk gass er en del av løsningen for å fase ut kull i Europa. Skulle Norge ensidig stanse produksjonen står andre store produserende land klare til å øke sin produksjon.

Mange av de som etterspør norsk olje og gass er opptatt av å ha en stabil leverandør, og petroleum vil være en del av energimiksen også etter 2050. Likevel vil det være uklokt å ikke forberede oss på en tid der etterspørselen etter petroleum vil være nedadgående, samtidig som en skjerpet global klimapolitikk utvilsomt vil påvirke næringen.

Det bør derfor vurderes tiltak som på lengre sikt kan lette omstillingen av norsk økonomi og næringslivet generelt.  

Diskusjonspunkt:  

  • Skal Høyre ta initiativ til å gjennomgå eksisterende rammebetingelser, sammen med oljenæringen, med hensikt å få utslippene ned? Og hvilke endringer kan i så fall være aktuelle?  

Grønnere landbruk

Norsk matproduksjon kan bli en del av den globale matforsyningen, hvor vi har særlige fordeler ved vårt klima og vår kompetanse innen sikker matproduksjon, som f.eks. lavt antibiotikabruk. Klimaavtalen mellom jordbruket og regjeringen kan i tillegg bidra til å redusere klimaavtrykket fra norsk matproduksjon og gjøre produktene mer etterspurte. 

Avtalen pålegger jordbruket å gjennomføre tiltak for å øke karbonopptak og redusere klimagassutslipp i perioden 2021-2030, mens regjeringen på sin side har forpliktet seg til å arbeide for forbruksendringer som indirekte kan være med å bidra til å redusere klimagassutslippene fra denne sektoren.

God klimapolitikk kan også føre til økt verdiskaping

Både forbrukere og produsenter av mat må bidra til utslippene og Høyre må vise gjennom politiske løsninger at god klimapolitikk også kan føre til økt verdiskaping og innovative produksjonsmåter. 

I dag er landbrukspolitikken konsentrert rundt matforsyning og størst mulig produksjon. I en internasjonal sammenheng kan maten vi produserer i Norge bli et fortrinn, men det betinger at vi rendyrker kvaliteten og holder fast ved denne. 

Opptatt av bærekraftig bruk av ressursene

Høyre er opptatt av en bærekraftig bruk av naturressursene og ta hele landet i bruk. I så måte er landbruket svært viktig, da det finnes store arealressurser i deler av landet hvor det ikke er mulig å dyrke korn og grønnsaker.

Det blir derfor viktig å ta en overordnet diskusjon om bruk av arealer og hvordan vi forvalter de totale ressursene i jordbruket, men også i skogbruket, og sette dette i sammenheng med bioøkonomien og det samlede landbrukets klimaavtrykk.

Diskusjonspunkter:  

  • Endring i nordmenns matforbruk i tråd med nasjonale kostholdsråd kan bidra indirekte til redusert utslipp i denne sektoren. Hvilke virkemidler bør myndighetene bruke for å endre vårt matforbruk med tanke på å oppnå dette?
  • Omlegging av tilskuddsordninger vil kunne bidra til reduserte klimagassutslipp ved at produksjon blir lagt om, endret, flyttet geografisk mv. Bør vi gjøre også slike endringer samtidig som gjennomføringen av klimaavtalen med jordbruket?
  • Avtalen med EU om utslippsmål mot 2030 kan gi anledning til økt hogst av skog. Økt hogst gir råstoff til bioøkonomisk produksjon med mindre klimaavtrykk enn tradisjonelle materialer, men på den andre siden fører økt hogst til reduserte karbonopptak og økte klimautslipp. Hva mener Høyre om det dilemmaet?

Har du innspill til temaet?

Send innspill - kutt utslipp, ikke utviklingen
Skriv gjerne epost-adressen din slik at vi kan kontakte deg, i tilfelle vi trenger mer informasjon